Det er ikke lett å være lat

Dagens bur: Nicholas

Jeg måtte krangle med ryanair om 150 spenn. Jeg måtte skrive semesteroppgave om hvorfor jeg vil skrive flere semesteroppgaver. Jeg måtte være litt ekstra beruset på fredag. Jeg måtte bestille flybilletter. Jeg måtte begå kunst. Jeg måtte på do. Jeg måtte redigere en masse bilder. Jeg måtte reinstallere Heroes 3 og ta igjen tapte heroes-løse år. Jeg måtte være litt edru på lørdag. Jeg måtte lese til ark1000. Jeg måtte hjelpe ei pen dame med redde faren hennes, en vitenskapsmann som oppfant et instrument som kan bryte the Dark One's kontroll over fabrikkslavene, slik at jeg, robotvennen min, og en rekke andre dårlige skuespillere kunne nedkjempe the Dark One og redde- Nei vent nå litt, det er plottet i Robot Holocaust fra 1986. Faen. Fanget i mitt eget nett av løgner. En riktig fin løgnvev, inntil jeg så alle de trashy filmene i helja istedenfor å skrive blogg. Du vinner denne gangen, levende bilder!!

Jeg har funnet ut at jeg bruker omkring halve bloggerkapasiteten min på å skrive hvorfor jeg ikke skriver oftere. Kanskje jeg burde gjøre noe med det. Hemingways, kort innlegg i dag. Ser deg seinere, kamerat.

Your information tray is jammed, man!

Mitt forrige innlegg har tydeligvis provosert noe voldsomt. Jeg visste at såpass sterke bilder ville vekke reaksjoner, og det var noe jeg til dels ønsket da jeg la ut bildene. Blomsterbarn pleier som kjent et nært forhold til hagens hyppige insekter, så hennes knivskarpe kritikk av den bestialske behandlingen jeg påførte vepsen er forståelig. Den mest overraskende reaksjonen kom derimot for ikke så lenge sia, i form av en kommentar fra Best Friend. Kritikken er rettet mot en mangel av oppdateringer, i motsetning til resten av kommentarene.

Det min godeste Venn ikke ser ut til å skjønne, er at bloggen har vært utsatt for performance-kunst de siste 42 dagene. Som mine mer kurante lesere har merket seg, er Nidveg et prosjekt som søker å snike kunst tilbake inn i dagliglivet, rett under etablissementets krokete nese (ingen jødevits her). De har også forstått at "radiotausheten" var en del av prosjektet mitt. Dessverre har kunstverket gått hus forbi visse ignorante dilettanter. Derfor ser jeg meg nødt til å nevne basisen for min vesle opptreden. Stillheten har vært en markering av ettårsdagen siden LHC ble skrudd på. Den tause kunsten var en sosialeksistensialistisk postmodernistisk kommentar rettet mot heile prosjektet, og var ment til å vekke tanker rundt død, vårt opphav, dommedag, og i det heile tatt vår væren generelt. De eneste avbruddene til stillheten var tekstbiter som inneholdt ordspill rundt dauden, men noen oppfattet ikke det engang.

Nuvel. Jeg anser prosjekt som avsluttet nå, og bloggen vil fortsette som normalt. Det vil si høyst absurd, meningsløst, og sporadisk.

Dette innlegget ble skrevet i beruset tilstand. Rusmidlene bestod stort sett av oksygen, koffein, monosakkarid, jesus, og Ralph Myerz and the Jack Herren Band.

Og no: Ein daud kveps!

Eg fann ein daud kveps i dag. Eller, eg fann han medan han fortsatt var i live.
Eg drap han fyst.

Ja ja, og ellers da?

Hei verden, det er meg igjen.
Tok bare en kjapp liten pause for å si hei, men ikke lang nok til at vi kan bli stående og diskutere idrettsskaden til fru Jensen i fjerde. Og akkurat den pubrunden må vi ta en annen gang, det passer litt dårlig nå.
Fun fact: jeg har mer til felles med neandertalere enn jeg trudde.